DoD Racing Team

-

-

 

Den førstefødt Intruderen og Oscar Hund
Den førstefødt Intruderen og Oscar Hund

Min CBR600F2, en plastikk-lekkerbisken!
Min CBR600F2, en plastikk-lekkerbisken!

VTR gutta i DoDRT, fra venstre KAS, Morten B-E og Claes
VTR gutta i DoDRT, fra venstre KAS, Morten B-E og Claes

[VTR1000 og stolt eier]
Has VTR - will race...

Sinte lille racerveps
Sinte lille racerveps

KAS' MC-historie

Kjell Arild Sandvik, KAS blant venner. Har hatt lappen på tung MC en evighet, og har prøvd og eid en god del forskjellige sykler. Den første var en på den tiden ultrasportslig og råtøff '87 Honda CBR600. Livsfarlig råtass med spiss effektkurve og hysterisk karakteristikk. Valget var et impulskjøp, og jeg visste ærlig talt ikke så mye om sykler. Jeg beholdt den bare en sesong, den var for farlig for meg der og da, og passet egentlig ikke til behovet.

Neste gang jeg kjøpte sykkel var behovet bedre definert. Dessuten var jeg fascinert av de store og barske off-road syklene alle tyskerne fartet rundti Norge på, og syntes Paris-Dakar måtte være toppen. Behovet var også en brukssykkel til og fra jobb og mye bykjøring i jobb som systemkonsulent. Oslo er full av humper, brostein, trikkeskinner og fortauskanter, så drømmen var en Honda XL600V Transalp som ler av denslags. Transalp ble det, og jeg var lykkelig. Min forkjærlighet for tosylindrede V-motorer var også født.

Transalp'en tjente meg trofast i nesten 3 sesonger, blandt annet tur-retur de greske øyer. En morsom og uslitelig traver med meget gode egenskaper. Men plutselig var jeg litt lei plastikk, knastedekk, matt lakk og liten motor. Jeg hadde lyst på mørk og blank lakk, skinnende krom, digre sylindre og grom lyd. Det har alltid bodd en posør i meg. Jeg ble forelsket i Suzuki's smekre Intruder 1400, en sykkeltype jeg tidligere hadde sett på som noe ubrukelig retro-ræl. Drømmen om å cruise inn i solnedgangen ble større og større, og bildet av Intruderen stadig tatt frem fra katalogen. På den tiden, tidlig på 90-tallet, var det håpløst å få tak i brukte sykler og Intruderen var kun solgt i Norge i én årgang, nemlig 1987. Det fantes bare en håndfull av disse i landet, så det tok måneder å finne en brukt. Den kjøpte jeg også umiddelbart, pr. telefon. Så var jeg med å stifte Bamsemums MC.

Jeg har vært lykkelig med tre forskjellige Intrudere siden da, og helt til våren 1999, da jeg solgte den tredje, og etterhvert sterkt modifiserte sykkelen som jeg kjøpte i USA vinteren 1995. Det var i sannhet et meget trist kapittel å kvitte seg med den sykkelen, og sette et (foreløpig) punktum for min custom-karriere.

Midt i custom perioden mot midten av 90-tallet drev jeg også og importerte endel sykler fra USA, og på den tiden kjørte jeg mye forskjellig i kortere perioder før de ble solgt videre. Blant annet har jeg hatt et antall Intrudere, et par Vulcan 1500 og et par VMax'er. Den ene Vmax'en var en lynhissig satan trimmet etter mange av kunstens regler av den legendariske Mad-Max himself. Etter sigende skulle den yte 170 Hk. Hvilket jeg seriøst betviler riktigheten av, men jeg fikk aldri målt den. Men at den gikk noe innigamperævva er det ingen tvil om. Det ble nedlagt veto mot at jeg skulle beholde den permanent, og det var nok like greit. :-o

Den siste sykkelen jeg importerte var i 1995, en '92 Honda CBR600F2, en riktig skjønnhet. Den var nok begynnelsen på slutten av min custom-periode, og på mange måter sluttet den nok ringen som begynte mange år i forveien med samme type sykkel. Jeg beholdt CBR'en selv, først fordi jeg ville at samboeren (nå kone) også skulle ta lappen og kjøre sykkel, men også fordi jeg synes den var sinnsvakt morsom å kjøre selv. Men den ble bare en ekstrasykkel, det var fremdeles Intruderen som gjaldt. Kubikk regjerer! ;-)

Etter hvert ble jeg mer og mer glad i å kjøre plastraketten, (CBR'en), så det ble til at den ble like mye brukt som Intruderen, om ikke mer. Det eneste jeg savnet var bunndraget. Den sinte rekkefireren blir jo litt hysterisk, og siden effekten var konsentrert rundt toppen av turtallskalaen ble det jo til at nålen stort sett befant seg der oppe. Ikke trygt på vei, langt i fra. Jeg innbilte meg at dersom jeg hadde hatt en sykkel med mer bunndrag ville jeg kjøre litt roligere og penere. (Yeah, right!) Noen unnskyldninger må man jo ha, så jeg benyttet det argumentet da jeg vinteren 1998 bestillte meg en ny Honda VTR 1000, med V-twin og freskt fraspark helt fra kjelleren. Grunnlaget for avgjørelsen ble lagt høsten før, da jeg prøvekjørte VTR, Suzuki TL1000S og Ducati 916 biposto. Jeg likte alle tre, men VTR'en ble valgt ut fra en pris/ytelsesvurdering. Jeg fikk en meget god pris på VTR'en, så de andre kom ikke i nærheten engang. VTR'en min fikk navnet "Sinte Lille Sennepsfrø".

For å gjøre en lang historie kort, jeg kjørte ikke det grann penere, tvert i mot, for VTR'en er like rampete og morsom nesten uansett turtall. Den kan grisekjøres uten å ha høyt turtall for å si det slik. Og det gjorde jeg jo. Så da DoDRT ble stiftet og Morten lurte på om jeg ville være med på banekjøringskurs var jeg ikke vond å be, jeg følte det kunne være smart for min egen helse. Jeg hadde kjørt CBR'en på bane året før, og opplevde at jeg fikk "tatt'n ut" litt ved banekjøringen, så veikjøringen ble litt roligere. At det stemmer i praksis er jeg ikke i tvil om, men det kan det leses mye om andre steder på disse sidene.

Resten er historie så og si, etter en sesong med Wobble MC ble jeg hektet, meldte meg på debutantkurs, meldte meg på ny sesong med Wobble, og kjøpte meg en ny Honda CBR600F4 baneracer våren 1999. Den fikk navnet "Sinte Lille Racerveps". InDragsteren ble solgt samtidig, og jeg var ferdig med custom-perioden, i alle fall for denne gang. Man vet jo aldri.

I sesongen 1999 har jeg også deltatt i tre roadracing løp; en NM runde på Rudskogen, en kombinert NM/SM runde på Karlskoga, og Scandinavian Open på Våler. Jeg synes resultatene er svært bra min erfaring tatt i betraktning, med henholdsvis 12. og 11. plass i B-finalen og 19. i A-finalen på Våler. Nivået er høyt, og rekrutteringen heldigvis stor. I sesongen 2000 er planen å trene mye, og å delta i alle de 5 NM rundene. Målet er å bli blant de 10 beste i Norges-Cup'en i klassen SuperB, og å rykke opp til A-fører. Hvilket nok er et oppnåelig mål med de rundetider jeg i løpet av 1999 har kommet ned på. Men konkurransen er som sagt høy, så her er ingenting gitt på forhånd. Det blir en spenende sesong!