DoD Racing Team

-

-

 

 

Morten Becker-Eriksen's MC-historie

Jeg tok lappen i 82, tror jeg, og rakk et par måneder med sykkelkjøring før snøen kom, og så tok jeg bil lappen. Min første ordentlige sykkel var en CB550K. Den klassiske Hondaen gjorde nytten i et par års tid og ble brukt flittig. Etter dette ble det en laaaang pause.

På vinteren i fjor dukket plutselig en kompis opp med helhjelm på vårt rituelle Onsdagsmøte. Dette skulle vise seg å endre mye. Ikke lenge etter dukket det opp en til med helhjelm og jeg bestemte meg for at noe måtte gjøres, rettere sagt: påvirkningen fra dyktige manipulatorer ble for stort.

Jeg startet relativt åpen og uten peiling på hva jeg egentlig ville ha. Etter å ha testet en SpeedTriple som ifølge forhandler skulle ha et fantastisk bunndrag var i grunnen mye av løpet kjørt. Speeden hadde etter min mening et tamt bunndrag og en dvask topp. Da var min konklusjon at firesylindrede måtte være enda tammere i bunnen. Nostalgiske minner om CBer dreide seg ikke om deres fire sylindre men en motorkarakteristikk som får en CBR900RR til å føles som en seksylindret 250 i forhold. Utover sommeren ble det stadig flere tester og Ducati var oppe på listen flere ganger M900, SS900 og til slutt en 916 Biposto ble testet. Videre var jeg innom Laverda 668, Buell L1 WL, Yamaha TRX og Honda VTR.

Laverdan var neste vendepunkt. Det regnet og var kaldt men jeg storkoste meg der jeg krøp ned i sykkelen. Bøllete Cafe-Racer var ikke lenger aktuelt. Clipon, kåpe og overkroppen over tanken var et et must. Samtidig følte jeg ikke at værstingene var noe for meg.

VTRen jeg testet er eid av min bror og den var derfor ikke på listen over kandidater men kun testet som en slags referanse. Det er ille nok å vanke sammen med lillebror om en ikke skal fremstå som brødrene grilldress også... Likevel imponerte VTRen og alle andre parametere som pris og pålitelighet med mer stemte. Når det dukket opp en VTR på Jeco som hadde gått 120mil til gunstig pris sto jeg der plutselig med en VTR mellom beina, gitt. Vinteren har dermed gått med på å fjerne et hvert spor av grilldress-assosiasjoner. Lakkering av diverse deler og bytting av andre har differensiert syklene tilstrekkelig (også er min mye blitt mye finere og raskere da.)

Resten er historie: Ned til Rudskogen for å se på disse gærningene jeg hadde hørt rykter om. Før jeg visste ordet av det var jeg blant dem ute på banen. Entusiasmen er fortsatt relativt stor, noe 3600km før 1. Mai skulle understreke.