DoD Racing Team

-

-

 

 

Rudskogen 15.05.00

Av: Børge Berg-Olsen

Enkelte dager er ikke som andre dager og man får lov til å stresse livet av seg. Kvelden før Wobble takket bakdrevet for seg. Jeg måtte bytte det to måndeder gamle alu/titan drevet i et nytt. Etter noen kjappe telefoner til Løvaas, Jeco MC (som ikke svarte), AMD og Askim MC (som hadde stengt) viste det seg at nytt bakdrev ikke var å oppdrive.

Som hell var så hadde jeg beholdt det gamle drevet og det fikk gjøre nytten. Det var uansett mye bedre enn det nye alu/titan drevet som bare hadde 4-5 hele tenner igjen. Det gamle var ihvertfall helt. Det var bare et problem: Hvordan får jeg byttet det på så kort varsel.

Et tre utenfor leiligheten og 2 lastestropper ble redningen. 1 time og 10 minutter senere var jeg klar etter mitt første bytte av bakdrev noensinne. Jeg sprang inn i leiligheten og fikk vasket av meg det verste oljegriset fra fingrene, satte meg på sykkelen og kjørte de 77 km til Rudskogen. Jeg var lovlig sent ute men formante allikevel meg selv om å ta det rolig. E18 utover til Askim er sterkt traffikert og ikke plassen å kjøre gris. På Rv124 til Rakkestad tillot jeg meg å øke tempoet litt, men ikke mye.

Jeg ankom Rudskogen ca. klokken 17:30. En time etter at jeg egentlig skulle ha vært der. De andre var godt i gang og hadde allerede kjørt et pass. Jeg meldte i fra til Gorm om at jeg var på plass og fikk et rødt armbind, samt beskjed om å si ifra til han som styrte støytesten og påmeldingslisten.

Det skal nevnes at jeg siden sist gang har satt på de orginale eksospottene samt senket nålene i forgasserene. En jobb jeg ikke kommer til å gjøre så veldig ofte da det ikke var en jobb som tok altfor kort tid, selv om det var enkelt. En annen ting er at det faktisk er behagelig å kjøre med det reduserte støynivået som orginalpottene gir. Litt Ducatilyd er det igjen, selv om Clementine nå høres mer ut som en forvokst gressklipper når jeg kjører på lave turtall.

Da jeg kom var det pause i kjøringen og racinggruppen var utpå banen, så da Gorm ropte opp til samling fikk jeg en rask repetisjon av hva de andre hadde gjort før jeg kom.

Pushteknikk var dagens tema og den skulle utføres mellom 4 porter som var satt opp på slutten av rettstrekket. Vi skulle sikte oss inn midt i mellom portene, og mellom portene skulle sykkelen rettes helt opp. Pushteknikk er noe jeg kjenner fra før, og bruker aktivt på vei, men jeg har aldri benyttet pushteknikk på denne måten. Det var viktig å være presis og bestemt samt benytte gassen for å rette opp og stabilisere sykkelen.

Vi ble stilt opp på tre linjer på begynnelsen av langstrekket, fordelt på rask, mellom og sakte gruppe. Jeg hadde rødt armbind og dermed i sakte gruppe. Som sist gang stilte jeg meg et stykke bak i linjen slik at jeg kunne se hvordan de andre som hadde gjennomført øvelsen før gjorde den.

Første gang igjennom portene ble jeg stoppet av Erik som hadde en del å utsette på hvordan jeg gjorde pushteknikk. Han beskrev hva jeg gjorde feil og hva som måtte til for å rette på det. For det første sa han at jeg satt for oppreist på sykkelen, armene som jeg skal bruke til å dytte på holkene får ikke overført kraften til styret på en skikkelig måte og overkroppen slenger rundt som en filledukke. Hvis jeg krøp mye lengere ned i sykkelen slik at armene var parallelt med bakken ville sykkelen bli mer stabil og jeg kunne overføre kraften til styret på en mer presis og kontant måte. Mer presis og kontant styring var det andre han etterlyste.

Jeg kjørte rundt banen og kom meg bakerst i rekken igjen hvor jeg satt og tenkte igjennom hva Erik hadde sagt. Prøvde å se for meg og tenke igjennom hvordan jeg skulle gjøre øvelsen neste gang. Jeg bestemte meg for å ta en ting om gangen og begynte med å krype mer ned i sykkelen.

Nok en gang ble jeg stoppet av Erik som fortalte at det så mye bedre ut nå, men han var ikke helt fornøyd. Nå er jo jeg en ganske storvokst person og Clementine er en ganske liten sykkel. Det er begrenset hvor langt jeg klarer å krype ned i sykkelen, mente Erik. Han trodde allikevel jeg ville komme meg dypere ned hvis jeg akte meg lengere bak på salen.

Nok en runde rundt banen og tilbake i slutten av rekken. Jeg ble sittende å fundere litt på hvordan jeg skulle gjøre øvelsen riktig. Dette var ikke helt lett, men motivasjonen og konsentrasjonen var på topp - dette skulle gå. Det ble min tur igjen. Jeg akte meg langt bak på salen og kom helt ned på tanken med underarmene. Dette måtte da være bra nok, tenkte jeg. Første port forsert, rett fram, neste port ... utmerket, nå begynte det å skje noe. Morro!

Erik stoppet meg igjen, smilte og sa at dette så bra ut, forsett slik, men det er en ting til du må gjøre. Bruk gassen for å plukke opp sykkelen når du er ferdig med svingen. På denne måten stabiliserer du sykkelen slik at du ikke vingler og blir klar for neste sving.

På veien rundt banen eksperimenterte jeg litt med sittestillingen og fant at sykkelen ble veldig stabil og fin når jeg hvilte ytre underarm på tanken gjennom sving, samt at jeg la vekten på ytre fotpinne. På depotstrekket prøvde jeg nok noen svinger med pushteknikker der jeg siktet meg inn på bremsespor på banen.

De neste passene igjennom portene konsentrerte jeg meg på å bruke gassen for å stabilisere å rette opp sykkelen for hver port. Det var ikke så lett som jeg først hadde trodd, og ved ett tilfelle fikk jeg for stor fart til at jeg klarte å ta den siste porten. Jeg fikk et lite ukonsentrert øyeblikk og det var nok til at jeg bommet.

Hva lærte jeg på dagens Wobble?

  • Det er lettere å gjøre pushteknikk riktig når jeg kryper godt ned i sykkelen.

  • Det er viktig å konsentrere seg om en ting av gangen, og beherske teknikken riktig før man lærer seg noe nytt. Da vil også de andre feilene bli lettere å rette på.

  • Rytmiske og bestemte bevegelser i riktig tempo fører raskest til riktig gjennomførte teknikker.

  • Tanken på sykkelen er et fint støttepunkt for underarmen.

  • Blikket må brukes for å styre sykkelen dit man vil

  • Korte og bestemte styreimpulser gir den ønskete effekt

I det hele tatt var det en fin kurskveld med 2-3 ah-hah! opplevelser. Jeg savner fremdeles litt debrief etter hvert pass og mulighet for å kunne spørre instruktørene om hva man har gjort i øvelsene. Dette etterlyste jeg til Gorm, men han mente at de trenger mer tid på å se hvordan den enkelte kjører. Merkelig at Erik da kjører debrief av sin gruppe etter hvert pass...