DoD Racing Team

-

-

 


Chris lett anspent


Morten Becker-Eriksen funderer på hva som førte til Martins tur i purren


KAS sørger for lunk i dekkene før start

Foto: Dan Ullén

Rudskogen 27.-28.05.00

Av: Chris Calvert

Endelig, endelig, endelig hadde helgen for første NM/Norgescuprunde kommet. Kjetil og jeg lastet syklene på tilhengeren etter min bil, og alt utstyret vårt inn i bilen hans. Så måtte han hjem og spise, mens jeg skulle dra rett ned til Rudskogen og holde av en plass i depoet. På veien utover til Rudskogen begynte regnet...

Jeg regnet med at siden det ennå var torsdag kveld ville det være god plass i depot. Jommen sa jeg god plass: Det var pakket fullt allerede. Til slutt fikk jeg kranglet til meg rundt 50 kvadratmeter innerst i depoet, og tilbrakte de neste 1,5 timene med å gå vakt i regnværet så ingen parkerte på vårt område. Gummistøvler hadde jeg selvsagt ikke tenkt på å pakke, så jeg var rimelig våt og frossen da Martin ankom med varebilen sin. Nuvel - i løpet av kvelden fikk vi rigget opp ett par partytelt, og fikk litt etter litt "utvidet" området vårt med litt kreativ parkering, slik at vi til slutt endte opp med sånn rimelig greit med plass. Siste del av kvelden ble tilbrakt bak i bilen til Martin der det fantes både lys, varme og øl.

Fredag var det trening, jeg hadde betalt for hel dag, dvs 5 pass på 20 minutter. Været var skiftende, men banen var for det meste tørr. Jeg fant ikke ut noe revolusjonerende, men fikk stadig presset rundetidene nedover og ble klokket som best på 1:07:32. Jeg hadde hatt som mål å komme ned på 1:07-tider i løpet av helgen, så jeg var meget godt fornøyd med å oppnå dette allerede på fredagen.

Lørdag var det først kvalifisering og himmelen var grå og truende. Vi kjørte utpå banen kun 10 minutter etter skjema (mot en time dagen før), og det begynte å dryppe litt fra himmelen. Etter de to første rundene begynte jeg å øke tempoet. Det kjentes ut til å være godt feste, og i den femte runden tenkte jeg noe slikt som "dette er jo ikke noe glatt, jeg får bare trå til!". I den sjette runden fant jeg ut at dette ikke var noe lurt, sykkelen forsvant under meg i første høyre etter langsletta. Jeg betraktet resten av kvalifiseringen fra sidelinjen (sammen med en annen som hadde kjørt ut på samme sted), men kunne trøste meg med at nå hadde det begynt å regne skikkelig, og jeg ville ikke ha kunnet sette noen gode rundetider uansett. Vi ble plukket opp av bil med henger etter at passet var over, og stoppet også i slakteren for å ta med en som stod igjen der. Da vi kom inn i depoet var kvalifiseringstidene allerede kommet opp, jeg hadde kvalet inn på tredje beste tid! Tydeligvis hadde de fleste andre tatt mere hensyn til regnet enn meg, og tapt tid (men spart sykkeldeler) på det. De neste to timene gikk med til hektisk skruing av sykkel, treg gasshåndtak ble fikset, kåpe ble lappet, nedre eksospotte ble festet med strips, og bremsehendel ble byttet med en lånt hendel (takk til Geir, som lot en konkurrent få deler). Da sykkelen var i orden ble jeg gjort oppmerksom på at de hadde ropt meg opp i høyttaleren flere ganger, jeg skulle visst ha vært innom sykestua for sjekk. Dette ble unnagjort, og sykkelen gikk igjennom en ny teknisk kontroll, og jeg var klar for neste kvalifiseringsrunde.

Kval-runde nr 2 gikk i skikkelig regn. Det var vått og glatt, og jeg visste at min 3. plass fra første runde var sikker, ingen kjører på 1:11 i øsende regnvær med gatedekk i 250 production. Derfor skulle jeg bare ut og kjøre rolige runder for å trene på regn i tilfelle det fortsatt var vått under finalen senere på kvelden. Jeg gjorde dette, og til min egen overraskelse kjørte jeg lett forbi Morten som sladdet rundt i svingene. Da passet var over satt jeg med nest beste tid. Nå var jeg *skikkelig* høy og mørk, jeg så meg selv på pallen, og mobbet alle de som sutret over at man ikke fikk lov til å bruke regndekk i 250 prod. Så ble jeg sur. Skikkelig sur. Finalen i min klasse ble flyttet til dagen etter, dermed ville det kanksje ikke bli løp på regn i alle fall, og jeg som følte meg som Schumacher på glatt føre. Det gikk rykter om at en hel gjeng i klassen min hadde bedrevet lobbyvirksomhet for å få flyttet finalen, og noen og enhver fikk høre hva jeg mente om det. I ettertid ville det ikke blitt tid til finalen den kvelden uansett, grunnet strømbrudd og forsinkelser så jeg innså etterhvert at jeg neppe ville kjøre noe bedre av å gå rundt og surmule for noe jeg ikke kunne endre på. Det ble ett par øll og lettere stemning etterhvert, og jeg la meg rundt 23:30 for å være i god form til neste dag.

Søndagen kom med ustabilt vær og masse vind, men bortsett fra de 2-3 første warm-up passene var banen relativt tørr. Min klasse slapp utpå i 10 minutter på morgenen før all virksomhet på banen opphørte i kirketiden. Klokken 13:00 begynte løpene, og jeg så på en del av dem for å få tankene vekk fra mitt eget løp. Jeg gikk rundt og småtrippet det meste av dagen og følte meg som om jeg hadde drukket to liter kaffe på tom mage. Sommerfuglene jobbet overtid. Så var Super-B B-finalen ferdig, og mitt løp var den neste. Jeg var ute i depot med sykkelen nesten 15 minutter før vi skulle ut på banen, men jeg var ihvertfall ikke den eneste. Til slutt slapp vi ut, og kjørte to runder før vi stilte opp til prøvestart. Prøvestarten ble en fadese, da starteren skulle peke på 30-sekunders skiltet føyk Morten og Svein Kåre avgårde. Starteren så på oss som stod igjen, og vi så pa ham. Så trakk han på skuldrene og vinket oss avgårde. Vi fullførte runden og stilte opp til ny start, denne gangen på ordentlig. Lyset blinket først gult, og gikk så over til rødt. Morten og Svein Kåre hoppet frem, skjønte at de hadde bommet, og bremset igjen. Jeg skvatt til og var iferd med å slippe clutchen idet lyset skiftet til grønt. Jeg kjente at jeg ble presset bakover idet forhjulet løftet seg, og da jeg kom frem til første sving var det ingen i nærheten av meg. Jeg ledet i mitt første løp!! Dette holdt desverre ikke så veldig lenge, og de mere rutinerte førerne plukket meg en etter en. Jeg mente selv at jeg lå på rundt 7-8 plass da ting stabiliserte seg, og jeg kjørte noen runder alene før jeg begynte å ta igjen tregere førere med en runde. Ett sted underveis kjørte jeg forbi Svein Kåre (som tidligere hadde kjørt forbi meg) uten å se at det var ham, jeg må vel ha trodd at det var en annen som jeg tok igjen med en runde. Da det var 3 runder igjen så jeg at en Aprilia hadde hengt seg på meg, og han forsøkte å passere meg flere ganger. Jeg ble mere opptatt av å sperre enn å kjøre fort, og han kom seg forbi meg inn i slakteren. Jeg slo tilbake med en gang og passerte ham i depotsvingen, og ut på langstrekket lå han rett bak meg og seg sakte opp på siden min. Side om side kom vi nedover strekket og tok kraftig innpå en tregere RGV. Ingen av oss ville gi oss, og vi var langt forbi mitt vanlige bremsepunkt da jeg reiste meg opp og hogg inn bremsen. Han gjorde det på nøyaktig samme sted som meg, og samtidig la RGV-føreren (som vi nesten var oppå) seg inn i svingen veldig tidlig. Dermed hadde jeg RGV'en rett foran meg, grøfta til venstre, og konkurrenten til høyre. Jeg så for meg tre sykler i en mølje men jeg bremset så selv Elvis ble imponert. Bakhjulet gikk i luften, RGV-føreren smatt inn i svingen foran oss, og jeg og konkurrenten kjørte ut i sandgropa. Jeg klarte heldigvis å holde meg på hjulene, og tok en U-sving ut på banen igjen mens jeg forsøkte å huske på om jeg hadde lov til det eller ikke (jeg hadde visst det). Han andre ble stående igjen da han ikke klarte å snu sykkelen sin i den dype sanden uten hjelp. Nå var det bare halvannen runde igjen, og etter en halv runde i rolig tempo for å bli kvitt sanden på dekkene måtte jeg gasse igjen for ikke å bli forbikjørt av enda en fører. Jeg klarte å holde unna, og fullførte på 7. plass. Jeg hadde håpet å komme blandt de fem, men syvende var greit nok, spesielt siden jeg hadde vært utenfor banen, og hadde vært nære på å ikke fullføre i det hele tatt. Det var også godt å se at tre av de som kom foran meg (og flere bak meg) var A-førere, slik at jeg havnet på 4. plass blandt B-førerne, og dermed plukket bra med opprykkspoeng. Raskeste runde jeg fikk under løpet var på 1:07:08 - ny pers!

Alt i alt er jeg meget fornøyd med min innsats i helgen. Jeg fikk kjørt rundetidene mine langt ned på 1:07-tallet. Jeg kom på tredjeplass totalt i kvalifiseringen. Jeg fikk erfare å tryne på bane uten å skade meg selv eller sykkelen noe nevneverdig. Jeg ledet mitt første løp. Jeg fullførte på en respektabel plassering og jeg sanket godt med opprykkspoeng. Dette var MORO! Andre runde på Vålerbanen neste!