DoD Racing Team

-

-

 

 

Rudskogen 02.08.99

Av: Claes Watndal

Mandag 2/8 ble en riktig så fin dag på Rudskogen for min del. Jeg hadde gledet meg en stund til neste dag med Wobble-kjøring etter ferien, og jeg satt meg på sykkelen med et stort glis den mandagen. Været kunne ikke vært bedre, strålende solskinn og et sted mellom 25 og 30 grader. Nesten altfor varmt under skinndressen, men litt må man da kunne tåle for å kose seg på bane en hel dag.

Vel fremme på Rudskogen var det endel andre mennesker tilstede enn de jeg var vant til å se der. Morten Becker og KAS dukket opp, og de er da vitterlig med på A-kurset, tenkte jeg. Joda, jeg hadde blingset på timeplanen da jeg sjekket den tidligere på dagen, jeg skulle egentlig ikke vært på Rudskogen denne dagen... Etter å ha snakket med El Taco Grande (Gunnar K) ordnet det seg allikevel med kjøring etter å ha lagt igjen en liten klatt med monetære midler i kassen til hans 996-kjørende sekretær :-) Du verden, så glad jeg er for at det allikevel ble kjøring denne dagen, for det løsnet virkelig med kjøringen denne dagen.

Dagen begynte med formanende ord fra El Taco Grande om at man ikke skulle tro at banekjøring i Sverige gjorde en til verdensmester. I fjor var det endel som fikk stifte nærmere bekjentskap med sandfellene utenfor banen nettopp av den grunn - et Sverigebesøk gjør ingen sommer (gammet jungelord). Joda, alle lovet å ta det pent og rolig med disse ord i bakhodet.

Første pass gikk med til å friske opp igjen den teorien som man har gått igjennom før, og for første gang denne sesongen fikk jeg anledning til å gjøre det jeg hadde savnet mest hittil på Wobble-kjøringene: Å slippe til i eget tempo og kjøre mengdetrening i stedet for en eller annen øvelse som gjorde at man ikke fikk en sammenhengende runde. Nå var det åpent for fri flyt, og etter et par runder kjente jeg at jeg kom inn i en god rytme. Ganske så tidlig fikk jeg fothviler-skrap, og mine mistanker om at det varme været førte til et godt feste ble bekreftet. For første gang hadde jeg så mye fothvilerskrap at det nesten ble plagsomt, og jeg spurte Erik etter passet om han hadde noen tips for å minske skrapingen.

Vel inne i depotet ble det mye artig skryting og juging, sånn som det skal være på en Wobble-dag. Morten Becker kunne fortelle om et voldsomt tilbud, hvor han hadde vært nedi med foten og med nød og neppe klart å redde den i land. Han kjørte rolig inn til depotet for å puste ut...

Neste pass ble en nyyyyydelig opplevelse for min del. Jeg opplevde virkelig gledene med motorsykkelkjøring, det aller meste fungerte for min del. Jeg har aldri fått til så god flyt i kjøringen min, og jeg gliste stort inne i hjelmen da jeg kjørte med kneskrap gjennom hele storsvingen. Deilig følelse, gitt... Jeg lå bak en kar på en Motard som det var noe kjent med, han kjørte svinaktig bra i svingene. Jeg lurte fælt på hvem det var, før jeg kom inn i depotet og så at det var El Taco Grande himself. Ikke rart han hadde bra sporvalg... ;)

Nå hadde også David dukket opp med sin Aprilia, og i det neste passet havnet jeg bak ham endel runder. Vi hadde ganske så likt sporvalg, men David turte å stå på mye lenger inn i svingene med den følge av at han hadde mye raskere svinger enn det jeg hadde. Jeg la meg foran ham et par runder, og koste meg riktig så stort resten av det passet. Vel inne i depotet lurer David på om jeg vil vite rundetidene vi hadde hatt, han hadde klokket seg selv til 1:12+noen tideler. I skjønn forening ble vi enige om at vi hadde begge kjørt på et eller annet i nærheten av 1:12 :-) Hadde jeg ikke hatt ører, hadde vel smilet mitt gått rundt.

Så ble det da tid for hjemturen etterhvert, og jeg kunne konstatere at jeg hadde lagt igjen en solid andel av knepuckene mine på Rudskogen denne dagen. Gleder meg allerede til neste gang...