DoD Racing Team

-

-

 

 

Rudskogen 26.04.99

Av: Steinar Bang

Kort sammendrag: 3 stk. 20min pass og mange nye erfaringer.

Selv om jeg trodde det kom til å gå rimelig pent første dagen så må jeg innrømme at jeg var en smule nervøs før vi skulle starte. Litt pussig egentlig, jeg hadde antagelig utsatt meg selv for atskillig større risiko på vegen dit, med veger fulle av telehiv og bønder i våronn som drar masse møkk inn på vegen.

Vi var der til avtalt tid så dermed ble det litt venting og tid til skryting og juging med DoD'erne som deltar mannsterkt i årets Wobble.

Selv om jeg var en smule nervøs for kjøringa, så var jeg ikke spesielt nervøs for lydprøven. Det trengte jeg heller ikke å være. Med 91dB lå jeg godt innenfor kravet som Rudskogen har på 105dB. Den eneste som var snillere enn meg var visstnok David med 91dB. Interessant å merke seg er at en 1999 modell CBR faktisk har 98dB. Jeg som hele tida har fnyst av effektanlegg og denslags har faktisk seriøst vurdert å bytte til et COBRA-anlegg.

Jeg kan jo alltids bruke bedre bakkeklaring som ei unnskyldning, men det kommer jeg tilbake til litt seinere.

Skiltgruppe 2 som består av de som har tatt helårskurs hos Wobble tidligere startet kjøringa, mens vi ble delt inn i tre grupper med hver sin instruktør (Erik, Anna og Gorm). Jeg havnet i en gruppe på 10 personer under ledelse av Gorm.

Mens skiltgruppe 2 kjørte, så ble vi tatt med ned til "Slakteriet" (også kjent som "Slaktersvingen" eller "Slakter'n". Kjært barn har mange navn. Bakgrunnen til navnet skal visstnok være at et slakteri hadde reklame i den svingen, men blandt folk som har kjørt på Rudskogen så har navnet og formen på svingen gitt den en helt annen betydning) og vist hvordan utkjøring fra banen skal gjøres. Finn et gir som tillater deg å kjøre sakte i ytterkant av Slakteriet tidlig på sletta før svingen og hev venstre arm, mens du trekker helt ut på høyre side av sletta og hold høyre side gjennom absolutt hele svingen.

Deretter ble vi tatt opp og vist hvordan innkjøring på banen skal skje. Så fikk vi et lite foredrag om hvor viktig oppvarming av dekk var og hvordan venstresvingen i S-svingen på Rudskogen har en tendens til å ødelegge for folk. På en bane med mest høyresvinger (noe som visstnok gjelder de fleste baner) så blir nemlig ikke venstresida av dekket skikkelig varmt og derfor slipper det mye lettere i venstresvingene.

Mens vi fikk instruksjon hadde skiltgruppe 2 kommet seg ut fra banen og det var tid for racinggruppa. Når de var ferdige så var det tid for oss til å kjøre.

Første passet gikk i rolig tempo i ei rekke etter Gorm for å gjøre oss kjent med banen. Jeg ble liggende rett etter Morten Becker som syntes det gikk litt smått så han slapp seg litt bak på rettstrekkene og dro på gjennom svingene. Da tente jeg litt jeg også, så det ble til at jeg dro på jeg også. Jeg tystet på MBE under debriefinga etter kjøringa og han fikk seg en formanende historie fra Gorm om noen som ifjor hadde gjort akkurat det samme.

Neste pass byttet vi på å ligge etter Gorm. Den som lå rett bak Gorm når vi kom ut etter storsvingen la seg ut til høyre og slapp hele rekka forbi så en ny fikk prøve seg en runde. Gorm hadde sett litt i speilene på de forskjellige og kunne gi tilbakemelding om at VFRen var i ferd med å bruke opp nedleggsbudsjettet sitt, så nå var det ikke lenge før den kom til å skrape.

Vi var heldige med inndelinga siden at alle 10 så ut til å være noenlunde matchet i hastighet. Jeg ble imidlertid litt betenkt over at VFRen min ser ut til å være den minst sportslige sykkelen i selskapet... hm...

Jeg brukte pausen på å stille opp forspenninga på bakdemperen til maks etter litt konsultasjon fra Jonny Ryddheim og Morten Becker.

Jørn Moe kom forbi bærende på et videokamera og kunne fortelle meg at jeg kjørte som en prest. Velvel... heller en levende prest med hel plast enn en død misjonær spist av kannibaler... eller noe sånt...

Jeg følte at det hjalp med at jeg kjente at jeg kom høyere og mer frampå og at sykkelen ble mer lettsvingt, men jeg endte allikevel med å skrape pinnen på fothvileren i storsvingen på aller siste runde inn til depotet etter at vi hadde fått rutet flagg ved målpassering.

Jeg kom inn i depotet mumlende om å få tak i det nummeret av Performance Bikes som hadde oppskrift på race-prep'en de gjorde før de kjørte et 8-timers enduranceløp med en VFR. Gorm kommenterte tørt at det var nok ei stund til sånne tiltak egentlig var nødvendig.

Det jeg må jobbe med framover er nok flytting av vekt. Jeg prøvde å konse på mange ting denne første mandagen: bevisst valgt svingpunkt og raskt nedbrekk ved bruk av push-teknikk, forsiktig pårulling av gass gjennom hele svingen, ligge frampå for å ha bøyde og avslappede armer, trampe på ytterfothvileren og legge rumpa inn.

Det ble såpass mye å passe på at jeg vel ikke fikk til noe av det særlig godt. Jeg får jobbe med en ting av gangen. Jonny mente at jeg antagelig la ned sykkelen mer enn meg selv og at det var derfor jeg brukte opp nedleggsbudsjettet såpass tidlig. Det var en VFR800 med i samme gruppe som meg (Tor Egil Nygaard) og han hadde ikke samme problemer. Mulig at den har bedre nedleggsressurser, men jeg ville i utgangspunktet tro at de var ganske like.

Jeg endte opp med å kjøre hjem med maks forspenning på bakdemperen, selv om jeg såvidt jeg husker fra ymse tester at de tøffe testerne som startet med å skru opp dempinga endte opp med å sette den tilbake for vegkjøring for det er med litt myk demping at VFRen trives best over telehiv og andre ujevnheter i vegen. Med hard forspenning ble den mer kontant og raskere å manøvrere, men den ble ikke så retningsstabil og kjentes litt uvant og nesten vinglete.

Gorm mente at vi burde skaffe oss ei lita notisbok og notere erfaringer og dempersettinger og forskjellig. Det synes jeg var en god idé og kommer til å gjøre.

Gorm formante oss også om å ta det pent på hjemvegen, for det er ikke noe særlig god PR om Wobble-deltagerne blir huket inn mannsterke i fartskontroll. Det var egentlig ikke noe problem for meg. Selv om vi hadde kjørt særdeles pent på banen så var vi himmellangt over det man får til på vegen, så de latterlig små nedleggene vi kunne få til i svingene fristet ikke spesielt.

Jeg ser fram til neste treningsøkt om to uker.