[Tilbake]

Andre erfaringer
Claes Watndal
Thomas 'ez' Lundquist
Kai Harrekilde-Petersen
Tor Edvardsen

Bilder


Race-prepping by Morten. Legg merke til racingkåpe med egenmonterte lykter!


Her er det mye å gå på!


Nå nærmer vi oss, ja


Race-prepping by Gunnar. Legg merke til all tapen som skal til for å feste puckene! Claes vet ikke om han skal le eller gråte


Gunnar sloss med traktoren


Gunnar Kubberød (Wobble-sjef) i et ubevoktet øyeblikk

Rudskogen 10.08.98

Slik det fortonte seg for Morten

Så var vi tilbake på Rudskogen etter all kjøringen i Sverige. Denne gangen hadde jeg lagt opp en plan for meg selv for de 4 passene vi skulle igjennom. I første pass skulle jeg øve på å møte med gassen med en gang jeg legger sykkelen ned, noe jeg fortsatt ikke får ordentlig til. I andre passet hadde jeg planlagt å øve på pushteknikk kombinert med sporvalg. Jeg skulle vente lenge med å svinge, for så å pushe hardt. I tredje pass hadde jeg tenkt at jeg skulle klokke tider på forskjellige spor gjennom essene, og i det siste passet hadde jeg tenkt at jeg skulle se om jeg kjørte noe fortere rundt banen etter turene til Sverige. Jeg valgte nå å kjøre i skiltgruppa. Først og fremst fordi det virket som om det var god plass her, og jeg hadde tenkt til å ta det litt med ro. Men også fordi jeg nok har størst problemer med Rudskogen av de banene vi har vært på. I hvert fall tyder rundetidene mine i forhold til de beste, på det. Rart siden Rudskogen går for å være en 250 bane.

Vel, så mye for planer. Jeg hadde altså stort sett tenkt til å fortsette der jeg var på Rudskogen før sommeren, og i tillegg benytte meg av det jeg hadde lært på banene i Sverige. Instruktørene hadde fortalt oss at når man kom tilbake til Rudskogen etter Anderstorp, var det enten eller. Enten satt ting plutselig skikkelig, eller så var det bånn i bøtta. For meg var det definitivt helt bånn. Det første jeg tenkte da jeg kjørte ut på banen var: "Var virkelig disse asfaltskjøtene så store før sommeren". Innimellom syntes jeg nå også at skjøtene utvidet seg til små groper. I tillegg virket banen dumpete og smal. Fartsfølelsen som man fikk på Anderstorp gjorde også at det virket som om alt gikk veldig sakte. Det ble rett og slett kjedelig. Sporvalgene hadde jeg helt glemt. Svingpunktene fant jeg ikke i det hele tatt. Heller ikke bremsepunkter. Det var veldig uvant å prøve å pushe i så liten hastighet. Da føler jeg lett at sykkelen bare slamrer i bakken, og det gjør meg litt reservert. I større hastighet er det litt mer motstand i sykkelen. Jeg bremset konsekvent alt for tidlig, sånn som jeg måtte ha gjort dersom jeg hadde hatt så mye fart som det var på Anderstorp. Jeg hadde også utallige feilgiringer - Kanskje en pr. runde.

En pinlig episode oppstod da jeg kjørte forbi en fyr ned mot slakteren. En i utgangspunktet helt grei forbikjøring. Problemet er at jeg her akkurat burde ha lagt inn 4, eller ligget og filt helt opp mot max turtall på 3. Nå gikk det så sakte at jeg lå i 2, og når jeg så prøvde å gire ned til 2 så fikk jeg selvfølgelig fri. Da trodde jeg at jeg hadde funnet et frigir mellom 2 og 3, så jeg tok likegodt ned 1 gir til, og dermed var jeg i første, noe som sikkert ville tilsvart 3000 omdreininger over max turtall. Dermed bestemte jeg meg for å bare parkere en stund i innersvingen mens jeg ble passert igjen av han jeg prøvde å kjøre forbi. Pinlig. Jeg droppet likegodt å prøve å komme forbi i neste sving.

Ikke var jeg helt fornøyd med sykkelen heller, i sterk kontrast til før. Før Knutstorp og Anderstorp hadde jeg øket forspenningen bak en del i håp om å få litt mer bakkeklaring. Dette fungerte for så vidt godt på en måte. Det ble nå dekkene som satte grensen. Problemet da jeg kom på Rudskogen nå var at sykkelen virket veldig stiv og rar. På nedbremsingene får jeg lettere problemer med at bakhjulet spretter rundt. Jeg tror nok at jeg slipper fjæringen ned igjen, for å se hvordan det var. En av instruktørene rådet meg heller til å henge lenger ut på siden, for å få bakkeklaring på den måten, og ut i fra bilder jeg har sett av kjørestilen min, er det antagelig veien å gå. Særlig ser det ut som om jeg henger veldig lite ut med overkroppen.

Jeg tviler på at sykkelen i seg selv vil gå så mye fortere ved å justere demperen, men det har en effekt i at jeg føler meg mer sikker på sykkelen. I tillegg til disse problemene er bremsene som før var nydelige blitt svampete. Hendelen har begynt å gå langt inn før den tar, og den gir nå mye dårligere tilbakemelding enn før. Dette var noe som oppstod på Anderstorp. Jeg vet ikke hva det er, men jeg må prøve å få fikset det. Jeg prøvde å lufte bremser, men ingen effekt. Forhåpentlig blir det bedre av å skifte bremsevæske Hvis ikke det hjelper blir det vel til å prøve noen andre klosser (jeg skiftet klosser mellom de to banene på den siste Sverigeturen). Siste utvei er å sette på stålomspundene slanger, men jeg kan ikke skjønne at det er nødvendig i og med at bremsene var nydelige da sykkelen var ny. Forhåpentlig er ikke skivene blitt skjeve.

Vi hadde blitt fortalt at grepet var dårligere på Rudskogen enn på Anderstorp, noe som virket opplagt riktig. Vi burde derfor ta det litt med ro, og det prøvde jeg på. Øvelsene jeg hadde lagt opp for dagen glemte jeg fort. Jeg fant ut at det var umulig å prøve noe sånt uten å ha et eller annet spor å følge rundt banen. Jeg var også så forsiktig at jeg rett og slett kjedet meg. Neste gang tror jeg nesten at jeg må prøve å ta i litt mer - Ellers er det nesten ikke noe vits i å kjøre. Problemet er bare at det ikke går an å bare ta i uten å ha en anelse om hva man driver med: Om svingpunkter og bremsepunkter. Jeg tror nesten at jeg blir nødt til å ta det hele fra grunnen av for å få inn banen igjen. Antagelig er det en ide å kjøre noen runder med lav fart på slettene, for å slippe å bremse inn mot svingen. Da slipper jeg å tenke på brems og å møte med gassen. Jeg kan da kun konsentrere meg om å pushe og sporvalget. Noe må i hvert fall gjøres, for dette var en nedtur.

- Morten , DoDRT#001