[Tilbake]

Andre erfaringer
Morten
Thomas Lundquist
Tor Edvardsen

Rudskogen 11.05.98

Slik det fortonte seg for David E. Reksten

Denne dagen skulle vise seg å bli en fremgangsrik dag. Først av alt fordi det var min første gang på egen sykkel (ferdig innkjørt dagen før), dels av grunner som er omtalt under.

Pga. forsinkelser på jobben og en ufrivillig omvei kom jeg en time for seint til øvelsen og gikk dermed glipp av første pass. Været var likevel så fantastisk at det ikke føltes så alvorlig. Derimot kom jeg akkurat til andre pass og det var mer eller mindre bare å kjøre rett inn på banen sammen med Rolig Gruppe.

Det er litt usikkert hvorvidt det var at dekkene mine var gode og varme etter å ha grisekjørt for å rekke treningen eller at jeg rett og slett var i slaget, men jeg begynte allerede etter en halv runde å plages med å måtte bremse midt i svingen for ikke å kjøre inn i enkelte andre førere. Riktignok var dagens øvelse å finne balansepunktet mellom over- og understyring, men jeg var litt for nervøs for å komme for tett opp i de andre til å kunne eksperimentere fritt. Kjøringen ble litt rykkete pga. dette, men jeg gjorde noen observasjoner.

  1. Apriliaen er dønn stabil i svinger. Ikke antydning til utglidning, flexing eller gynging ved pådrag slik min gamle GPz750 gjorde (ikke så rent lite, heller).

  2. Motorbrems er for de fleste praktiske formål ikke-eksisterende (sykkelen kan faktisk trilles i 1. gir på flat mark uten anstrengelse). Jeg kunne likevel oppnå en viss bremse-effekt i S-ene (slak nedover) ved å bråslippe gassen på rundt 10.000 omdreininger. Rammen og demperne er likevel så suverene at effekten virker relativt liten.

  3. En stakkars 250 har ingenting å stille opp med en kraftig >750 på langstrekket med mindre man jobber girene som en helt (og knapt nok da).

Etter et par runder begynte jeg å bli varm i trøyen og jeg prøvde å legge meg mer over i svingene. Etter å ha hørt dekkene (Dunlop 204F) omtalt som 'skidmasters' var jeg nervøs for å gå for langt ut på siden, men på den annen side syntes jeg ikke at jeg hadde fått noe feedback på at det var på vei til å slippe. Jeg visste at dekkene var gode og varme tross sykkelens relativt lette vekt og jeg mente at de i alle fall burde holde et stykke lenger ut (enn ca. 3-5 mm ubrukt flate ytterst på bakdekket). Det hele utviklet seg etterhvert til en slags utfordring for å se hvor langt ned jeg kunne brekke sykkelen før jeg fikk signaler om slipp. Men akkurat da det begynte å bli moro var passet vårt over.

Da det ble RR-guttas tur var det som high-sidet en CBR600F2 i Slakteriet (snakker om profetisk navn) og la fra seg en stor flekk kjølevæske. Føreren ble heldigvis ikke alvorlig skadet, men sykkelen var ikke noe vakkert syn. Derpå ble det en ganske lang pause uten kjøring mens banen ble inspisert og en stor del av veibanen i Slakteriet ble sperret av med kjegler. Neste pass ble derfor kortet ned til 10 minutter (fra 20 min.) for å ta inn skjemaet. Det var godt med en pause, dog.

Nå ønsket jeg å ta et pass med Hurtig Gruppe for å lodde forskjellen. Det første jeg oppdaget var at enkelte var svært dyktige. Andre igjen kjørte som tullinger over langstrekket men uten å vinne noe distanse i svingene. Etter et par runder med dekkvarming synes jeg at jeg fant en rytme som riktignok var en god del raskere enn i Rolig Gruppe men som likevel føltes sikrere. Spesielt fordi frykten for å måtte bremse kraftig ned i svingene for å forhindre påkjørsel forsvant og fordi sporvalgene i Hurtig Gruppe samsvarte mer med mitt eget.

Angående sporvalg har jeg fremdeles noen uvaner å slite med, spesielt min 'evne' til å kutte svingen så mye at det er like før jeg havner på stoppkanten. Det er noe jeg jobber aktivt med og jeg merker allerede at jeg er blitt litt flinkere til å kjøre med en liten margin i innersvingen.

I siste pass fikk jeg en litt bedre følelse over kjøringen og det var oppløftende å konstatere at de to sjåførene bak meg ikke følte seg tilstrekkelig hemmet til å kjøre forbi meg i en 5-6 runder i strekk. Det viste seg i ettertid at en av syklene bak meg var en en instruktørene og han sa senere at jeg hadde kjørt bra. Det var visstnok også snart på tide å anskaffe seg knepucker, mente han. Morsomt!

Gjorde også noen tester med lap-timeren, men resultatene var nedslående med rundetider på 1:21 og 1:22. Maks hastighet på langstrekket var dessuten kun 165 km/t. Må nok venne meg til å bremse senere, og dessuten har jeg nok et stykke igjen før jeg kommer opp på Morten's nivå. Skal bli spennende å se hva mykere dekk (neste på programmet) og mer kjøretrening kommer til å gjøre med dette. Sesongen er ennå ung.

- David E. Reksten, DoDRT#004