[Tilbake]

Andre erfaringer
Morten
Tor Edvardsen

Rudskogen 15.06.98

Slik det fortonte seg for Kjell Arild 'KAS' Sandvik

Etter de tre første dagene på Rudskogen, etter å ha sett Morten flise fra meg med imponerende kjøring i S-en sist runde, og etter å ha lest de andres opplevelser og erfaringer på banen skjønte jeg at tiden var kommet for å gjøre ting litt annerledes.

Jeg innså at jeg tidligere hadde kjørt mer med ryggraden enn med hodet. Jeg tenkte selvsagt på, og forsøkte å utføre de øvelsene vi var ment å gjøre. Bortsett fra det tenkte jeg ikke så mye over hva jeg gjorde rett og hva jeg gjorde galt tidligere, jeg bare kjørte så fort jeg klarte, og lærte en god del av de tips og råd våre dyktige instruktører ga. Men mye av dette var kjent fra før, det meste var ting jeg allerede praktiserte, skjønt i andre hastigheter.

Forrige gang klarte jeg å skrape høyre fothviler et par ganger, noe jeg aldri tidligere har gjort på Sinte Lille Sennepsfrø (VTR'en). Men, jeg var kommet til et punkt hvor jeg ikke klarte å kjøre noe særlig fortere, og da må man gå litt dypere i seg selv og sin egen kjøring for å finne ut hva som var galt. Visst gikk det fort, men jeg følte at jeg hadde nådd grensen for min egen ferdighet, og at jeg måtte jobbe langt mer med teknikken enn før for å komme videre.

En feil jeg innså jeg gjorde i begynnelsen var å henge inn i svingene med kneet ut fra første stund. Det falt meg bare naturlig. Ulempen med dette var at hastigheten ble høy og nedbrekket stort, uten at jeg var i stand til å skrape hverken fothvilere eller kneet i svingene. Det var dog svært nær, men noe stoppet meg fra å komme videre. Jeg var altså ikke i stand til å finne de grensene. Hadde jeg sittet rett på sykkelen måtte jeg ha hatt større nedbrekk, og således funnet grensen for når fothvilerene skrapet tidligere. Slik jeg utførte det måtte jeg utforske to grenser samtidig, både skraping av fothvilere og knepucken. Det ble for mye, jeg hadde bare ikke teknikken til å klare dette, eller i alle fall stoppet mine psykiske grenser meg fra å gjøre det. Jeg innså at jeg måtte gå et skritt tilbake, og finne den ene grensen først, og venne meg mer til den. Slik kunne jeg lettere flytte den psykiske grensen, og komme videre.

Det som trigget angrepsvinkelen denne mandagen var Gunnar's (instruktør) formaninger om flyt i kjøringen, være ferdig med å forberede sittestilling, nedgiring og bremsing før svingen, være ett med sykkelen, kombinert med det vi tidligere hadde lært om push-teknikk, sporvalg og gasskontroll. Flyt er helt avgjørende for hastigheten, at man gjør ting bevisst, rolig og med kontroll. Tidligere hadde jeg i stor grad forsøkt å kjøre fort, også på slettene. Dette førte til at jeg gjorde alt samtidig før svingen, bremset, giret og endret sittestilling. Slik ble det stress, og det ødela konsentrasjonen og flyten i svingen.

Jeg bestemte meg for to ting: For det første å ikke å henge inn i svingene for på den måten å finne grensen for fothvilerskraping, og for det andre, ikke stresse meg opp med maksimal fart på slettene. Sistnevnte fører til sene og kraftige innbremsinger, høy puls og dårlig flyt når teknikken ikke er god nok. Jeg innså at jeg ikke klarte å slappe av i svingene med denne kjøringen, noe som fører til at man "klamrer" seg til styret med stive armer, som fører til at man ikke kommer langt nok ned på sykkelen, som igjen fører til at man får understyring og må sloss for å få sykkelen lenger ned. Slik blir man sliten og ukonsentrert, og etterhvert fungerer ingenting. En ond sirkel!

Angrepsvinkelen ble derfor å konsentrere meg om en myk og avslappet kjøring i svingene, uten å henge så mye inn. Vi kjørte på en rekke med instruktøren først, og byttet på å ligge etter instruktøren, som viste forberedelse til svingen med endring av sittestilling, nedbremsing, svingpunkt og sporvalg i den rekkefølgen. Det tok ikke mange rundene før begge fothvilerene skrapte, og jeg ble nødt til å henge mer inn i svingen igjen. Men første målsetning var nådd, jeg visste mye bedre når fothvilerene skrapte! Hastigheten på slettene var moderat, jeg brukte den tiden på å konsentrere meg om svingen i stedet for maksimal fart.

I neste pass terpet jeg mer på dette, tvang meg til å komme lenger ned på sykkelen, mens jeg jobbet med å slappe av, være ett med sykkelen i stedet for å bruke mye krefter på å presse den ned, samtidig som jeg hang godt inn på siden. Det hjalp, for plutselig subbet knepucken i asfalten! Følelsen er en skrekkblandet fryd, og det er ikke til å komme fra at jeg skvatt som bare F! (Tror jeg var ekstra lettskremt også, etter en svært fuktig helg i København med kolleger.) Men det var allikevel en deilig følelse, jeg hadde nådd en grense til, og nå visste jeg hvordan det føltes! Selv om jeg ikke subbet kneet gjennom hele svingen var jeg nedi flere ganger, med begge knærne. Det var herlig! Jeg vekslet litt på å ta fothvilere og knepuckene nedi i svingene, og selv om det ikke er helt kontrollert ennå er det en viktig grense å lukte på. Rutinen får komme senere, det er mye igjen av sesongen, og av knepuckene!

I det siste passet begynte jeg å bli sliten og mer ukonsentrert, og jeg hadde større problemer med å gjøre ting riktig. Det ble vanskeligere å slappe av, få flyt og ikke stresse. De gangene det fungerte var hastigheten vesentlig større enn når jeg brukte mye krefter på styret. De siste rundene ga jeg opp og konkluderte med at jeg hadde fått masse ut av dagen, så jeg lot Sinte Lille Sennepsfrø få strekke på bena på slettene også. I siste runde fungerte storsvingen før langstrekket bra, så utgangshastigheten ble høy. Jeg feiret det med å krype ned bak kåpeglasset og la kreftene få fullt utløp mens jeg "RR-giret" nedover sletta. Jeg ga meg ikke før nålen passerte 200 med god margin, og fikk så sen og hard nedbremsing at forhjulet låste litt. Tror ikke bakhjulet hadde mye bakkekontakt heller. Svingen etter var selvfølgelig ødelagt, og dessuten begynte sykkelen å fuske som om den var tom for bensin! Jeg kjørte resten av runden i lav fart med armen hevet, og håpet det ikke var noe alvorlig. Aner ikke hva det kan ha vært, men det forsvant av seg selv før jeg kom inn i depoet.

Jeg tror jeg har kommet et godt stykke videre etter denne runden, jeg har lært at for å kjøre effektivt i sving er den en masse som skal gjøres riktig, og det må gjøres bevisst, men avslappet. Og ikke minst, vær ferdig med forberedelsene før svingen, så blir det lettere å få den etterlengtede flyten. Farten kommer av seg selv når flyten er der, og det er mye lettere å lære flyt før fart enn omvendt. Jeg skal bruke neste runde på samme måte, jobbe mot å gjøre flyten til rutine, i stedet for en sjelden opplevelse av at "jøss, det funket!"

Kan også nevne at dekkene mine, Dunlop Sportmax II D204 snart er utslitt, etter bare 5000 kilometer. De klarer nok 6000, men da er det slutt. Ikke så imponerende, så neste gang blir det et annet merke. Men de er også slitt helt ut til kanten! :-)

- Kjell Arild 'KAS' Sandvik, DoDRT#007