[Tilbake]

Andre erfaringer
Morten

Rudskogen 27.04.98

Slik det fortonte seg for David E. Reksten

Så opprant den store dagen, for meg skulle dette bli mitt aller første møte med en lukket bane. Jeg har tidligere ingen annen kjøre-erfaring enn den jeg har høstet på landeveisturer og på vei til og fra arbeidet i rushtiden.

Dessverre ble starten noe skjev da MotoMania/PBK ikke klarte å levere min etterlengtede nye sykkel i tide. Men Ole Jhonny fra Askim MC Compani dukket opp som en reddende engel og lånte meg på kort varsel en 1998 Ducati ST2 vel vitende om mine intensjoner og uten å forlange et rødt øre! Om alle MC-forhandlere var like reale... Thomas var en engel som lot meg sitte på til og fra Askim.

Dermed ble det slik at min første dag på bane foregikk på en sykkel jeg hadde kjørt i ca. 30 minutter og med masse (dyr) plast som kunne skrapes opp om jeg var uforsiktig. På grunn av ventingen på min nye sykkel hadde jeg heller nesten ikke kjørt i det hele tatt denne sesongen, så det var en støl, usikker og noe nervøs kropp som satte seg på ST2-en og sjekket inn i Rolig Gruppe.

Treningsøkten begynte med at vi tok noen runder rundt banen i, forholdende tatt i betraktning, et for meg relativt friskt tempo for å bli kjent. Selv hadde jeg nok med å famle for å finne ut av girene, bremsene og verdens hardeste klutch til å kunne konsentrere skikkelig på øvelsene. Takk og lov viste ST2-en seg å være en svært vennlig og tilgivende sykkel som jeg raskt kom overens med. Det fantastiske bunndraget gjorde heldigvis at jeg slapp å tenke så mye på å gire i alle fall.

Rent generelt var det flere ting som slo meg. For det før første at dette var fantastisk moro! Jeg var litt redd jeg kom til å bli lei av å kjøre samme banen rundt og rundt, men det skjedde ikke. Derimot oppdaget jeg hele tiden at jeg kunne gjøre små justeringer i svingene slik at jeg kom bedre inn i sporet og raskere ut igjen.

Sporvalg har aldri vært min sterkeste side men nå hadde jeg anledning til å øve på en ordentlig måte. Når man i tillegg fulgte instruktørenes anbefalinger fikk jeg flere aha-opplevelser i form av at øvelsene ble lettere å gjennomføre og at sykkelen ble lettere å håndtere.

En annen ting jeg merket var at dette var fysisk slitsomt. Jeg var i fysisk tvilsom form etter en lang og passiv vinter i sofaen og fikk nå straffen for det. Jeg fikk økt respekt for karer som Biaggi og Doohan som kjører slik i timesvis. Vi kjørte i pass á 20 min.

Vi i Rolig Gruppe delte siden banen med Rask Gruppe under sving-øvelsene (som Morten beskriver) og det var interessant å iaktta teknikken og kjørestilen. Kjeglekjøringen var ganske ulik den vi lærte på kjøreskolen, hvor de ønsket at vi skulle få så god flyt som mulig. Instruktørene våre ville nå at vi skulle lage mer markerte svinger, noe jeg syntes var litt uvant.

Jeg er mer vant til å laget store, runde sløyfer av svingene og det tok noen forsøk før jeg skjønte hva instruktøren egentlig ville ha meg til å gjøre. Jeg fikk da samme opplevelsen som Morten, nemlig at turtalle økte kraftig akkurat i nedbrekks-øyeblikket. Skjønt det virket ikke som om sykkelen gikk så mye raskere av den grunn.

Da vi hadde våre velfortjente pauser kunne vi dessuten se på RR-gutta mens de freste rundt som illsinte veps og se hvor langt vi hadde igjen ferdighetsmessig. Men sesongen ligger foran oss.

Jeg har litt vanskelig for å trekke noen klare konklusjoner etter første møte med Rudskogen. Dels fordi jeg var der på en helt ukjent sykkel, dels fordi jeg fikk en kraftig migrene etter første pass og måtte tilpasse kjøringen til dette. Fjerde pass var jeg tilskuer - jeg var litt redd for å kaste opp i hjelmen og sende lånt sykkel og meg selv i bakken.

Jeg håper å kommer sterkere tilbake med egen sykkel og bedre dagsform på senere treninger, dog. Men jeg kan slutte meg til Morten's avslutningsord: Dette var gøy!

- David E. Reksten, DoDRT#004